Notater |
- Historien om en far.
Jeg har ofte undret meg over hva som gjør en mann til en god far, en mann som ikke feiret 17.mai fordi han ikke hadde noen far og derfor ikke kunne synge â€At far min kunne gjeraâ€.
Det er min egen far jeg snakker om, en far som var alt for vi 9 barna, som levde og åndet for oss og vår mor, vi var alt for ham.
Men først litt historie, hvor kom han fra, denne mannen?
Hans bestefar var Nils Steffesen Lyngøy, f. i 1820. Han bodde på Lyngøy langt uti havgapet, en øy som nå er fraflyttet. Han ble enkemann i 1890 og giftet seg om igjen med en tjenestejente, Oline, som da var 20 år. Hva får en jente på 20 år til å gifte seg med en mann som var 50 år eldre? Ja, man kan jo bare lure.
Med dette giftemålet kom Nils i konflikt med sine voksne barn fra tidligere ekteskap, så han og Oline så seg om etter et nytt sted å bo. Valget falt på Rossneset ytterst på Radøy, dette skulle de få ha livet ut mot at de ryddet mark og oppførte nødvendige hus.
De ble boende på Lyngøy til ihverfall 1994, begge barna ble født der, Rasmus Johan og Nilla Josefine Kristine som var min fars mor. Nils døde i 1900, og året etter giftet hun seg med en 10 år yngre mann, Andreas.
Min far ble født 31.1.1917 , faren var Ragnvald Høgseth, moren døde i november 1918 i spanskesyken. De bar begge min far til dåpen, men kort tid etter giftet Ragnvald seg i Bergen med en bemidlet kvinne i Bergen.
Min far vokste opp på Svena, som stykket het på Rossneset. Bestemoren Oline døde i 1923, og stefaren giftet seg på nytt i 1927 med Karen. Faren betalte for ham til han var 12 år, da tok hans far sitt eget liv, og det kom opp at han hadde en sønn som han hadde betalt for alle disse årene. Enken reiste da ut på Radøy for å ta i øyesyn dette barnet. Den nye arveloven kom i 1916, så hun måtte da skifte med min far. Det ble satt fast en arv hos overformynderiet i Bergen som min far ville få når han ble voksen.
Men min far hadde fått nok av dette fattigslige hjemmet der han nærmest hadde vært som en tjener, selv om det vitterlig var hans eiendom. De to stebesteforldrene var jo bare inngiftet.
Vi satt storøyd da han fortalte at han måtte ro 2 mil og kjøpe mel før han skulle på skolen om morgenen, fordi melet var 2 øre billigere der. For et liv.
Så i en alder av 12 år reiste han ut i verden.
Det er sikkert mange slike historier, om nød og elendighet, men de former jo oss og gjør oss til de menneskene vi er.
Min far var veldig skoleflink, han hadde beste karakterer i alle fag. Han fortalte at på den avsluttende eksamen i barneskolen hadde han gjort læreren oppmerksom på en feil i regningsoppgavene. Så det skortet ikke på evner.
Faren, Ragnvald Anton Høgseth var los, det var også bestefaren, Nils. Så det var vel den veien som ble naturlig for ham, sjølivet.
Han dro til sjøs, 12 år gammel. Når jeg ser på mitt barnebarn på 12 år er det nesten utenkelig. Men det var en annen tid, det var mang en jente fra 12-årsalderen og oppover som måtte ut og tjene.
Hvor han dro, hvilke båter han var på vet jeg ingenting om. Han var ikke så villig til å snakke om de årene, det var sikkert harde år. En tid var han også på steinarbeid på Hardangervidden. Det gjrode han til den høyreiste, kraftige mannen han ble. Men med et godlynne av en annen verden.
Likevel hang det over ham hele livet, det at han var født utenfor ekteskap. Han ville ikke stikke seg ut, han var en beskjeden mann i mange ting. Det må jo ha vært en skam på den tiden. Men verdigheten hans kunne ingen ta fra ham, denne høyreiste mannen med ørnenesen, han så nærmest aristokratisk ut der han gikk. Han var blid og godlynt, humret ofte for seg selv og hadde en spøk på lager til alle og enhver. Noen kunne han jo terge litt, men det var aldri vondt ment.
Da krigen kom dro han hjem til Norge og Bergen for Ã¥ ta styrmannsskolen. Han fikk da bo i huset til enken etter sin far. Da jeg en gang spurte ham om han var til sjøs under krigen, svarte han, jada, han kjørte â€Beffen†over VÃ¥gen for tyskerne. Det var ikke rare sjøfarten.
I 1944 ble Nordnes bombet, og alle der ble evakuert, da også min far som ble flyttet til Birkelundsbakken. Der traff han min mor, og de ble et par.
|